onsdag 15. juni 2011

15. juni 2011

Seks dager til jeg stikker hjem. Jeg gleder meg. Og ikke. Vi har hatt denne samtalen før. Dere vet hvordan det er.

Denne uken er fylt med akkurat det den siste uken før jeg dro hit var - være med så mange så mulig i løpet av den tiden jeg har og si ha det til så mange som mulig. Det er kjipt og trist, men med mange har det egentlig ikke gått opp for meg at det er seks dager til jeg drar. Det føles som om jeg uansett kommer til å se mange av vennene mine igjen, og jeg håper virkelig det skjer. Takk og lov for facebook, skype og fly. Til min forbauselse har jeg ikke blitt ordentlig lei meg for at jeg snart drar herfra, for jeg innser ikke enda hva som er i ferd med å skje. Det er nok en veldig bra ting, for da går jeg ikke rundt og bekymrer meg og er lei meg for at jeg snart ikke får se alle igjen hver dag.

For to dager siden var jeg på stranden og surfet for første gang! Det var veldig moro. Jeg kom meg faktisk nesten opp til stående på første forsøk, etter det nesestupte brettet mitt, og etter det igjen kom det ingen flere fine bølger...før jeg bestemte meg for å gå inn på land igjen, og da kom bølgene tilbake. Jeg knakk nesten tåen min, og venninnen min knakk tåneglen. Æv...

På søndag hadde jeg ha det bra-selskapet mitt, det var utrolig koselig. Så mange fine venner som kom og sa ha det til meg. Til og med min herlige korlærer kom. Vi spiste og snakket og hadde det koselig, helt til jeg ble kastet ut i bassenget, og da begynte krigen. Så ble det fred og vi hadde det moro igjen.

Kaken den fantastiske naboen laget til meg











































Her prøver Rachel og Kade å kaste meg uti, men jeg klarte holde meg fast og komme meg opp igjen. 















...så kastet Kade meg uti 















Revengeeee...  











































Livet er herlig. I går hadde vi overnatting med softballaget, det var helt utrolig koselig. Så begynte de å tegne bart på meg med sprittusj, det var ukult, men så ble det koselig igjen. Vi badet, lo, og så på Mamma Mia. Herligt.



















 


















Duster :( 


















Jeg fikk Napoleon Dynamite som avskjedsgave 

















Digg frokost! 

















Nå skal jeg gå og gjøre noe produktivt. For eksempel gjøre et forsøk på å vaske maling av fra hendene etter batikk i dag. Og sitte med føttene i bassenget og lese The Forgotten Garden.

Mulig dette er siste innlegg på denne bloggen for evig og alltid, så da sier jeg: snakkes!

4 kommentarer:

  1. <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 Hilsen Mamma

    SvarSlett
  2. Gleder meg til å høre om hvordan du har hatt det! Blir sikkert veldig trist å reise fra alle du har blitt kjent med osv. Men vi her hjemme i Norge gleder oss veldig til å se deg igjen da :D<3
    - Maria

    SvarSlett
  3. Så koselig å høre, Maria! Jeg gleder meg kjempemasse til å komme hjem, og det er veldig godt å vite at det er noen som gleder seg til jeg kommer hjem :D
    Og det blir veldig veldig trist å reise herfra, men jeg kan alltids komme tilbake en dag :)
    <3

    SvarSlett